Hun kikker stadig ut av vinduet,
ser på mennesker gå forbi.


Hun ser nattens mørke spre seg,
og morgendagens gry.


Hennes tanker får du aldri høre,
hun har ingenting å si.


Hun har verden for sine føtter,
men står fast i en by.


Hun er utstillingsdukke,
hva vet vel de?

Hvorfor en blogg med bare dikt,
kan bli kjedelig men også godt likt.
Jeg gjør det fordi jeg syns det er stas,
forme ord i hode uten stress og uten mas.